Leif Sinding

Leif Sinding (19. november 1895 i Oslo19. maj 1985) var en norsk filminstruktør. Han begyndte som journalist i 1913, blandt andet redigerede han fra 1918 et af Norges første filmtidskrifter: Helt og Skurk. Hans første filmopgave var at være en slags produktions-kordinater i filmen Kjærlighet paa pinde. I 1926 var han instruktør i Den nye lensmannen som var bygget på en folkekomedie af Ludvig Müller. I 1927 lavede han Fjeldeventyret efter Bjerregaard og Thranes syngespil. Han havde også instrueret i kriminallystspillet Syv dage for Elisabeth. Efter denne filmen lavede han en hel del filmplaner som aldrig blev realiseret. Det var først da lydfilmen kom til Norge i 1932 at Leif Sinding isntruerede film, først i filmen Fantegutten som blev kalt den første norske operettefilm. Det var den første norske spillefilm hvor der blev sunget på lerretet i originalkomponerede filmmelodier. I 1936 lavede han den første norske kriminalfilm med lyd. Det var Stein Rivertons Morderen uten ansikt som blev lavet dog uden nogen særlig succes.

Leif Sinding
UI 197Fo30141702070017 Leif Sinding. Besøk i Filmdirektoratet. 1942-04-01 (NTBs krigsarkiv, Riksarkivet) (cropped2).jpg
Personlig information
Født 19. november 1895(1895-11-19)
Norge Kristiania, Norge
Død 19. maj 1985 (89 år)
Norge Rediger på Wikidata
Nationalitet Norge Rediger på Wikidata
Politisk parti Nasjonal Samling Rediger på Wikidata
Ægtefælle Ellen Sinding (fra 1919) Rediger på Wikidata
Beskæftigelse Journalist, filminstruktør, manuskriptforfatter Rediger på Wikidata
Information med symbolet Billede af blyant hentes fra Wikidata.

GuldtidenRediger

Fra 1937 til 1941 havde Leif Sinding isntrueret 5 film, Bra mennesker i 1937, Eli Sjursdotter i 1938, De vergeløse i 1939, Tante Pose i 1940 og Kjærlighet og vennskap i 1941. Særligt filmen Tante Pose som er baseret på en roman af Gabriel Scott blev en klassiker. Filmen bliver fortsat jævnligt sendt på TV. I denne periode får man også et indblik i hvad der optager Leif Sinding, nemlig social uretfærdighed og overgrebene mod de svage i samfundet.

Under krigenRediger

 
Det af det norsk nazi-parti Nasjonal Samling etablerede 'Kultur- og Folkeopplysningsdepartementet' oprettede i 1941 Statens Filmdirektorat med Leif Sinding som direktør for at "opbygge hele det norske filmvæsen i lyset af de nye forhold".[1][2] Billedet viser fra højre Sinding (med sørgebind) med pressedirektør Anders Beggerud, "ministerpresident" og "fører" Vidkun Quisling, ekspeditionschef Holst, kulutrminister Lunde og partiminister Fuglesang på besøg i direktoratet i februar 1942.
Foto: NTBs krigsarkiv, Riksarkivet

Under okkupationen blev alle kultur-organisationerne nazistyret, og Leif Sinding sagde ja til at blive direktør for det nye Statens filmdirektorat fra 1. januar 1941. Han så nu muligheden for at få organiseret filmproduktionen i Norge efter sit eget hoved, hvilket gjorde at han fik styr på tingene, men samtidig var der ikke være tvivl om at han vidste hvad han gjorde ved at gå ind i samarbejdet med okkupationsmagten. I to år var han i direktørstillingen, før han gik tilbage til producent- og instruktørjobbet. Han forstod at det ikke ville være publikums-venligt at lave en politisk korrekt film. Han lavede filmen Sangen til livet om til et melodrama om en fabriks-direktør som er elsket af sine arbejdere, magtspillet stod mellem den gode og den onde kapitalist. Dette blev ikke en publikums-succes. Sinding blev efter krigen dømt i landssvikoppgjøret

FilmografiRediger

InstruktørRediger

ManuskriptforfatterRediger

ProduktionslederRediger

KlipperRediger

ReferencerRediger

Eksterne henvisningerRediger

 Spire
Denne biografi om en filminstruktør er en spire som bør udbygges. Du er velkommen til at hjælpe Wikipedia ved at udvide den.