Norsk (sprog): Forskelle mellem versioner

Content deleted Content added
m →‎Alfabet: Retter flertydige links (Vokal)
→‎Substantiver: Rettede norske ord til danske.
Linje 44:
=== Alfabet ===
Det norske alfabet er siden 1955 identisk med det danske og har 29 bogstaver. Det bygger på [[Latinske alfabet|det latinske alfabet]], og har i tillæg de tre [[Vokal (sprog)|vokaler]] ''æ'', ''ø'' og ''å'', som har deres plads i slutningen af alfabetet.
{| border="0" cellpadding="4" cellspacing="1" style="padding:0 .5em .2em; border:1px solid #999; margin:1em 0;"
|- style="font-size:large; text-align:center; "
| [[A]] || [[B]] || [[C]] || [[D]] || [[E]] || [[F]] || [[G]] || [[H]] || [[I]] || [[J]] || [[K]] || [[L]] || [[M]] || [[N]] || [[O]] || [[P]] || [[Q]] || [[R]] || [[S]] || [[T]] || [[U]] || [[V]] || [[W]] || [[X]] || [[Y]] || [[Z]] || [[Æ]] || [[Ø]] || [[Å]]
Linje 78:
 
=== Norrønt ===
Sproget i Norden fra omkring 700 kaldes ''norrønt''. I norsk sprogvidenskab bliver ''norrønt'' traditionelt først og fremmest brugt om sproget i Norge og på Island, selv om dialektforskellene i det nordiske sprogområde var minimale, og sproget i samtiden blev opfattet som et sprog, kaldet ''norrǿna'' eller ''dǫnsk tunga'' (dansk tunge). Fra 700-tallet opstod alligevel visse dialektforskelle, og det er vanligt at tale om en vestnordisk dialekt i Norge og på [[Island]] og [[Færøerne]] og en østnordisk dialekt i [[Sverige]] og [[Danmark]]. For eksempel blev de gamle diftonger monoftongeret i øst, så hvor svensk og dansk i dag har ''sten'', ''røs'' og ''løs'', har mange norske dialekter ''stein'', ''røys'' og ''laus''. Også islandsk og færøsk beholdt diftongerne.<ref name="Torp" />
Norrønt sprog havde på grund af vikingernes rejser og erobringer stærk indvirkning på [[oldengelsk]] på denne tid, og det bidrog til at opretholde den gensidige forståelighed. Forskellen kan have været omtrent som forskellen mellem norsk og svensk i dag.<ref>{{cite book|author=Alnæs, Karsten|published=1996|title=Historien om Norge|volume= 1|publisher=Den Norske Bokklubben|page=218|isbn=82-525-3945-9}}</ref>
Fra omkring 1200 adskilte dansk sig stadig mere fra norsk og svensk. Dansk mistede skillet mellem flere vokaler i grammatiske endelser, sådan at hvor norsk og svensk veksler mellom ''e'', ''a'' og ''o'' har dansk kun ''e''. Dansk fik også en særegen [[fonologi]]sk udvikling, blant andet får dansk sine ''bløde konsonanter'' og det danske ''stød'' opstod på denne tid. Dette dialektskel er større end det ældre skel mellom østnorsk og vestnorsk, og det er først og fremmest dette som gør, at nordmænd har vanskeligere ved at forstå mundtlig dansk end svensk.<ref name="Torp" />
De norske norrøne dialekter frem til omkring 1350 kaldes [[gammelnorsk]]. Gammelnorsk blev skrevet både med runer og med [[det latinske alfabet]], som blev indført sammen med [[kristendom]]men i 1000-tallet. Da mange af de skrivekyndige døde i den sorte død i 1349 blev det norske skriftsprog svækket.
 
=== Mellemnorsk ===
Det norske sprog fra [[Sorte død|sortedøden]] til [[reformationen]] i 1536 kaldes ''mellemnorsk''. På ny gik norsk ind i en periode med store forandringer og forenklinger. De samme endringer skete i stor grad i svensk og dansk, sådan at afstanden mellem de skandinaviske sprog ikke øgedes betydeligt. En vigtig drivkraft i sprogændringerne i denne periode var den udstrakte kontakt med hanseatiske handelsmænd, det vil sige nordtyskere, og deres nedertyske sprog. Ikke mindst gælder det ordforråd som i stor grad blev byttet ud. Skandinaver og nordtyskere kunne således forstå hverandre, men med det resultat, at afstanden til de ønordiske sprog islandsk og færøsk øgedes, og det nordiske sprogområde blev definitivt delt.<ref name="Torp" />
På grund af [[Kalmarunionen]] fra 1397 og derefter [[Danmark-Norge|unionen med Danmark]] blev dansk skriftsprog stadig mere brugt i Norge. Norsk holdt sig bedst i de såkaldte [[bondebreve]], som i hovedsagen var sagsdokumenter fra retsvæsenet. Her finder man skriftlig norsk langt op i 1600-tallet.
 
Linje 92:
Den første systematiske granskning af det nynorske sprog blev udført af [[Ivar Aasen]]. I 1840-erne rejste han rundt i landet og studerede dialekterne. I 1848 publicerede han [[Det norske Folkesprogs Grammatik]] og i 1850 kom [[Ordbog over det norske Folkesprog]]. Dette arbejde blev mødt med stor velvilje i samtiden, og han regnes nu som grundlæggeren af norsk sprogvidenskab.<ref name="Hoel">{{cite book|last=Hoel|first=Oddmund Løkensgard|title=Nasjonalisme i norsk målstrid 1848-1865|url= http://www.krundalen.no/artiklar/hovudoppgaave.rtf|location=Oslo|year=1996 |publisher=Noregs Forskingsråd|isbn=82-12-00695-6}}</ref>
 
I 1852 skabte Aasen målstrid, da han udtrykte ønske om at lave en normalform af folkesproget til almen brug. Nogen skriftnormal fandtes endnu ikke, og Aasen var derfor ikke klar til kamp og prøvede at afdramatisere sagen. Den første skitse til en normal kom i 1853 med ''Prøver af Landsmaalet i Norge''. Den første virkelig store strid opstod i efteråret 1858, da journalisten og digteren [[Aasmund Olavsson Vinje]] startede ugebladet [[Dølen]], det første [[tidsskrift]] på det nye landsmål.<ref name="Hoel" /> Aasen fullførte landsmålsnormalen med publiceringen af [[Norsk Grammatik]] i 1864 og [[Norsk Ordbog]] i 1873. Partiet [[Venstre]] tog [[målsaken]] op, og i 1885 blev landsmålet sidestillet med det danske skriftsprog, eller ''vort almindelige Skrift- og Bogsprog'' som det hed i stortingsvedtagelsen. Den første officielle retskrivning kom i 1901, og i 1907 blev der indført obligatorisk eksamen i landsmål ved [[studentereksamen]].
 
=== Dansk-norsk ===
Linje 99:
I 1600-tallet udviklede der sig et ''højtidssprog'' i Norge med skriftsproget som rettesnor. En skriftret læseudtale af dansk blev brugt som prædikesprog i kirkerne og senere i [[konfirmation]]sundervisningen og skolene. I skolene varede dette til Stortinget i 1878 vedtog, at undervisningen skulle gives på «Børnenes eget Talesprog». At tale sådan blev ifølge [[Jonas Ramus]]' ordliste fra [[Ringerike]] i 1698 kaldet at ''knote'', med «hand har lært at knote» som eksempel. ''Klokkerdansk'' er også brugt om dette talesprog.<ref name="Hoel">{{Hoel,Oddmund Løkensgard: Nasjonalisme i norsk målstrid 1848-1865http://www.krundalen.no/artiklar/hovudoppgaave.rtf, Oslo, 1996, Noregs Forskingsråd}}</ref>
 
Ved siden af højtidssproget udviklede der sig en dansk-norsk dagligtale, som efterhånden blev modersmål for den norske overklasse. Utviklingen begyndte i 1600-tallet, men så sent som i 1800-tallet kunne der fremdeles være stærkt dialektpreg i denne såkaldte ''dannede dagligtale''. Det dansk-norske talesprog var mest dansknært i slutningen af 1800-tallet. Dansk-norsk var et [[koinéspråk]], det vil sige en blanding af gensidigt forståelige dialekter, men ''transplanteret'' ind i et område hvor det skiller sig ud fra dialektene som omgiver det.<ref name="Hoel" /> For eksempel havde dansk-norsk i modsætning til dialekterne i Oslo og området rundt om Viken ikke noget ligevægtsystem, kun én vokal ('e') i grammatiske endelser, monoftonger for de fleste gammelnorske diftonger, lille brug af [[retrofleks]]er og [[tykt l]], og det havde i nogen grad bløde konsonanter.
 
[[Fil:Ludvig Kristensen Daa.png|right|thumb|[[Ludvig Kristensen Daa]] var en af dem som stod i spidsen i kampen for et norsk skriftsprog.]]
Selv om det også før 1814 var kendt blant sproginteresserte embedsmænd, at norsk kunne kaldes et eget sprog med lige så stor ret som dansk og svensk, og selv om norske diktere siden midten av 1700-tallet havde benyttet særnorske ord i det danske skriftsprog, er det først på 1830-tallet at ønsket om et norsk skriftsprog bliver klart udtrykt. Det begyndte med [[Henrik Wergeland]], som forsvarede brugen af norske ord i digtning og folkeoplysning med det mål at udskille et selvstændig norsk skriftsprog. Mens Wergeland begrænsede sig til en [[leksikografi|leksikalsk]] fornorsking, tog først [[Ludvig Kristensen Daa]] og senere særlig [[Knud Knudsen]] til orde for [[ortofoni|ortofone]] eller ''lydrette'' retskrivingsprincipper efter inspiration af den danske ortofonibevægelse. Et centralt spørgsmål var hvilket talemål som skulle ligge til grund for den lydrette skrivemåde. Knudsen argumenterede mod højtidsspråket, fordi ingen havde det som deres naturlige talemål, og kom frem til princippet om at basere skriftsproget på «den almindeligste Udtale af Ordene i de dannedes Mund», med andre ord den dansk-norske dagligtalen. Knudsen så for sig en gradvis fornorsking i denne retninga, men fik ikke mulighed for at opleve det selv. Den første retskrivning baseret på hans principper kom i 1907 og grundlagde det som i dag hedder bokmål. Han kaldes derfor ofte ''bokmålets far''.<ref name="Hoel" />
 
=== 1900-tallet ===
Hvis Knud Knudsen er bokmålets far, må [[Moltke Moe]] være ''[[samnorsk]]s far''. Han var en af mændene bag retskrivningsreformen af 1907, men allerede i 1900 skrev han, at han så en retskrivning basert på Knudsens principper som «det første store steg henimot en målform som én gang kan ''samle'' vort land, med rum for ''alt'' norsk, for by som for bygd, mot et mål som med rette kan kaldes ''<nowiki> 'riksmål'</nowiki>'', med rette '' 'landsmål' ''– ''fordi det er Norges lands, Norges rikes mål''.»<ref name="Moe 1900">{{cite book|last=Moe|first=Moltke|title=Moltke Moes samlede skrifter, bind 1|chapter=Retskrivning og folkedannelse|editor=Liestøl, Knut|year=1900|url= http://www.dokpro.uio.no/litteratur/moltkemoe/}}</ref> Inspireret af succesen i 1907 fortsatte Moe med at arbejde for nye sprogreformer med tanke på en fremtidig sammensmeltning. I 1909 brugte han ordet ''samnorsk'' om dette fremtidssprog.<ref name="Moe 1909">{{cite book |last=Moe|first=Moltke|title=Moltke Moes samlede skrifter, bind 2|chapter=Nationalitet og kultur|editor=Liestøl, Knut|year=1909|url=http://www.dokpro.uio.no/litteratur/moltkemoe/}}</ref> Traditionelt er han derfor blevet regnet som ophavsmannen til samnorskbegrebet, men [[Arne Garborg]] brugte det allerede i 1877 i omtrent samme betydning.<ref name="Hanto 1986">{{cite book |last=Hanto|first=Kristian Ihle|title=Ideologiar i norsk målreising, |year=1986}}</ref>
 
Moe døde i 1913, men ideene blev videreført af [[Stortinget]], som dette år på regeringens anmodning bevilgede 6&nbsp;000 kroner til en komité «til at ta under overveielse spørsmaalet om en revision av saavel landsmaalets som riksmaalets retskrivning». Komiteens mandat er det første stortingsvedtaket som kan sies å underbygge den kommende samnorskpolitikken: «Endelig kan det kanske ogsaa være spørsmal om en viss tilnærmelse i grammatisk henseende mellem de to maalformer, forsaavidt en saadan tilnærmelse kan bygge paa levende taleform.»<ref name="Lundeby">{{Kilde artikel
Linje 119:
{{Citat|Interpellasjonen ble drøftet i tre dager, referatet er på 125 sider. Debatten er trolig den voldsomste i språksakens historie, den som hadde sterkest tilknytning til den allmenne politiske situasjonen, og den som mest lidenskapelig engasjerte både stortingsrepresentanter og publikum (presidenten klager gjentatte ganger over uro på galleriet og truer med å la det rydde). Stortingets behandling av denne saken innvarsler også noe prinsipielt nytt, idet det er første gang Stortinget befatter seg med normeringen av skriftspråkene.<ref name="Lundeby"/>}}
 
I Stortinget faldt forslaget om at afvise reformen med 58 mod 68 stemmer, et forslag om udsættelse faldt med [[stortingspræsident]]s dobbeltstemme.<ref name="Lundeby" />
 
[[Norges Lærerlag]] støttet reformen og havde på forkant af debatten opfordret Stortinget til ikke at kalde den tilbage. Efter afgørelsen tog indførelsen af de valgfrie tilnærmingsformene i skolene fart. Efteråret 1920 fremlagde [[Østlandsk reisning]] en liste over de 305 af landets 674 [[kommune]]r som havde vedtaget at tage dem i brug, 86 af disse havde landsmål i mindst én krets.<ref name="Jahr">{{cite book|last=Jahr|first=Ernst Håkon|title=Østlandsmåla fram!|publisher= Universitetsforlaget|year=1978|isbn=82-00-01672}}</ref>
Linje 125:
Dette år blev [[Riksmålsvernet]] stiftet, noget som markerede starten på den private normeringa af [[riksmål]]et. Ellers var [[Aftenposten]] blandt de stærkeste modstanderne af officiel normeringspolitik og tog først 1907-retskrivningen i brug i 1923 og 1917-retskrivningen i 1928.
 
I forbindelse med ændringer i [[lærerskoleloven]] i 1929 kom spørgsmålet om navnet på målformene opp. Landsmålet byttet navn til ''nynorsk'', mens navnet ''bokmål'' blev videreført fra tidligere lovpraksis, selv om skriftnormen siden 1907 havde været kaldt ''riksmål''. Forslag om at bruge ''riksmål'' eller ''dansk-norsk'' i stedet for ''bokmål'' faldt med henholdsvis 13 mod 22 og 17 mod 18 stemmer i [[Lagtinget]]. Dette har siden været regnet som den offisielle avgørelsen på navnespørsmålet.<ref name="Lundeby" /> Efter dette har riksmålsbevegelsen brugt navnet ''riksmål'' om sin private norm i modsætning til den officielle bokmålsnorm.
 
I 1938 kom [[Rettskrivningen av 1938|rettskrivingsreformene i bokmål og nynorsk]] som i dag blir husket som de store samnorskreformene. Hovedarkitekten var historikeren, målmanden og [[Arbeiderpartiet|arbeiderparti]]manden [[Halvdan Koht]]. Principperne reformen byggede på var som i 1917 samordning af skrivemåder i målformene og fælles tilnærmelse til østlandsdialektene. For å rydde opp i den store valgfriheten som 1917-retskrivningen havde indført, blev de tilladte former delt i to: hovedformer og sideformer. Hovedformene skulle brukes i lærebøker, mens sideformene var tilladt at bruke for elever. For bokmålets del var det nyt at mange former uden basis i den «dannede tale» eller ''standard østnorsk'' blev eneformer eller eneste hovedformer. Bl.a. blev ''ramn'', ''vatn'', ''botn'' og ''fram'' eneformer, mens ''mjøl'' og ''mjølk'' ble hovedformer (med ''mel'' og ''melk'' som sideformer). Dette vakte meget stærke reaktioner i riksmålsbevægelsen. I nynorsk var det også de traditionelle former som blev fjernet eller sat i klammer. I Noregs mållag var man delt i synet på reformen, og der udbrød intern strid. Det endte med et kompromis som i praksis accepterede tilstanden.
Linje 179:
== Morfologi ==
=== Substantiver ===
Norske [[substantiv|substantiver]] blirbliver bøjet i [[bestemthed]] (bestemt/ubestemt), [[numerus]] (ental/flertal) og [[kasus]] (nominativ/genitiv).
 
Som i de fleste andre [[indoeuropæiske sprog]] er substantiverne i norsk inddelt i [[bøjningsklasse]]r, først og fremmest [[køn (grammatikk)|genus]] og stærk/svaksvag bøjning. Norske substantivsubstantiver har tre køn: hankøn, hunkønnhunkøn og intetkøn. Undtagelsen er bergensdialekten og konservative varianter af bokmål, som bare har hannkjønnhankøn og intetkøn.
 
Bøjningen af regelmessige substantiver afhænger af kjønnetkønnet. Fra og med 1. juli 2005, kan alle hunkønssubstantiver på bokmål bøjes som om de var hannkjønnhankøn.<ref>[http://www.sprakrad.no/Sprakhjelp/Rettskriving_Ordboeker/Rettskrivningsendringer-2005/ Språkrådet – Rettskrivningsendringer 2005]</ref> På nogennogle varianter af nynorsk er der et stærkt og et svagt bøjningsmønster for hunkøns- og intetkønnsubstantiverintetkønssubstantiver.
 
{| class="wikitable"
Linje 236:
| gutane
|-
! rowspan="2" | f.
| ei sol
| sola
Linje 247:
| kyrkjene
|-
! rowspan="2" | n.
| eit hus
| huset
Linje 262:
Norske substantiver kan bøyes på 8 forskellige måder (det findes nogle undtagelser):
{| class="wikitable"
 
!Nominativ
|en gutt
Line 277 ⟶ 278:
Eksempler på et substantiv med flere end 8 forskellige former:
{| class="wikitable"
 
!Nominativ
|et folk
Line 290 ⟶ 292:
|-
!Vokativ
| colspan="4" align="center" |''folkens''
|}
 
Line 315 ⟶ 317:
|+ '''Stærke adjektivsformer'''<br />'''(''grønn'' på bokmål)'''
|-
! colspan="4" |Positiv
! rowspan="2" |Komparativ
! rowspan="2" |Superlativ
|-
! Hankøn
Line 431 ⟶ 433:
 
=== Låneord ===
Sprogsamfund låner ord fra mere prestigefulde sprogsamfund via tosprogede. Studier af lånord i norsk afspejler dermed samfundsmæssige forhold i Europa op gennem århundrederne. Med indførelsen af kristendommen kom der en god del lånord ind i norrønt. Af lånordene i Fritzners ''Gammelnorsk Ordbog'' er cirka 61 % fra latin, 25 % fra gammel- og mellemhøjtysk, 7 % fra gammelfransk og under 5 % fra gammelengelsk. De fleste latinske lånord er knyttet til kristendommen, mange tyske ord til handel, og mange franske ord til hofliv. Hovedtyngden af låneordene i mellemnorsk kom fra [[nedertysk]]. Det er anslået at halvdelen af ordforrådet i norsk kommer fra nedertysk<ref name="Torp" />.
Mængden af nye låneord er vokset kraftig siden midten af det 20. århundrede, og ikke mindst efter at fjernsynet og senere Internettet er blevet udbredt i norske hjem. Det er særlig [[engelsk]] der hentes ord fra.<ref>{{cite web |url = http://www.sprakrad.no/Fakta/Engelsk_i_norsk/ |title = Engelsk i norsk |author = Graedler, Anne Line}}</ref> [[Tor Guttu]] ([[leksikograf]]) mener at «[[cafésvensk]]» var kendt i Norge omkrin 1900.<ref>[http://www.aftenposten.no/kultur/Kafsvensk-er-tilbake-7076286.html Kafésvensk er tilbake]</ref>