Bruger:Hejsa/Sandkasse4
Saint Barthélemy (også kendt som Saint Barts, Saint Barths, og Saint Barth) er en lille ø i Caribien. Fra 2007 udgør den en fransk oversøisk kollektivitet. Før dette var den del af det oversøiske departement Guadeloupe. På ørn bor der cirka 6800 mennesker, og det officielle sprog er fransk. St. Barths er kun godt 10 km lang og knapt 4 km på det bredeste, med en total størrelse på cirka 25 km².
Denne lille ø var Sveriges sidste koloni. Kong Gustav 3. af Sverige byttede sig til den fra Frankrig i 1784. Næsten hundrede år senere, i 1878 solgte svenskerne den tilbage til franskmændene, men den dag i dag findes der mange spor der fra svensketiden. Hovedstaden på øen er Gustavia, som blev opkaldt efter Gustav 3.
Geografi redigér
Saint-Barthélemy ligger 250 km øst for Puerto Rico, 230 km nordvest for Guadeloupe og 25 km sydøst for Saint Martin. Øerne Saba og Anguilla i De Små Antiller ligger også i nærheden. Kystlinjen er på 32 km og det høyeste punkt er Vitet med 286 moh. Øens økonomisk sone er på 4 000 km².
Øen er kuperet og har et areal på 21 km², medregnet småøerne omkring er arealet på 25 km². Nogen af småøerne er île Chevreau, Coco, île Fourchue, île Frégate, La Tortue, île Le Boulanger, Les Grenadins, Pain de Sucre, île Pelé, île Petit Jean og Toc Vers.
Øens største by Gustavia, er opkaldt efter kong Gustav 3. af Sverige.
Den ældste bebyggelse på øen er landsbyen Lorient (eller L'Orient).
Tidevandsforskellen på Saint-Barthélemy er på 8-15 cm.
Klima redigér
Saint-Barthélemy har et tropisk klima. Middeltemperaturen om vinteren er 26°C med temperaturer op til 33°C og om sommeren er middeltemperaturen 28°C med temperaturer op til 35°C. Vandet er en grad varmere end luftens middeltemperatur og om eftermiddagene kan der være korte regnskyld. Det er ikke ualmindeligt med storm, og af og til orkan, i perioden september til november.
Demografi redigér
Saint Barthélemy gennemførte en folketælling i januar 2007, hvor øens befolkning blev talt til 8.450 indbyggere.[1] Befokningstætheden er 402 pr. km². I modsætning til mange andre øer i Vestindien er de fleste indbyggerne på øen hvide.
Hovedsprogene er kreol og fransk.
| 1766 | 1785 | 1812 | 1885 | 1961 | 1967 | 1974 | 1982 | 1990 | 1999 | 2007 |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 327 | 950 | 5.482 | 2.600 | 2.176 | 2.351 | 2.491 | 3.059 | 5.038 | 6.852 | 8.450 |
| Officielle tal fra franske og svenske folketællinger. | ||||||||||
Politik redigér
Administrativt var øen Saint-Barthélemy en fransk kommune (commune de Saint-Barthélemy) og en del af Guadeloupe, som er en oversøisk region og et oversøisk departement, og dermed en del af Den Europæiske Union.
I 2003 stemte øens befolkning for at en udskillelse fra Guadeloupe for at danne et eget fransk Collectivité d'outre-mer.[2] 7. februar 2007 [3] godkendte det franske parlament et lovforslag som gav både Saint Barthélemy og naboøen Saint-Martin status som Collectivité d'outre-mer. Den nye status trådte i kraft 22. februar 2007.[4] Saint-Barthélemy fortsatte med at være en del af EU.[5]
Det første lokalvalg for Saint-Barthélemy blev afholdt 1. juli 2007, hvor Bruno Magras og hans parti Saint-Barth d’abord! i samarbejde med Unionen for en folkebevægelse fik 72,23% af stemmerne. Andre valgomgange blev aflyst, da et parti havde opnået flertal.
Resultat efter lokalvalget i 2007:[6]
| Parti | Stemmer | % | Antal sæder |
|---|---|---|---|
| Saint-Barth d’abord! / Unionen for en folkebevægelse | 2399 | 72,23 | 16 |
| Tous unis pour St-Barthélemy | 330 | 9,94 | 1 |
| Action Equilibre et Transparence | 330 | 9,94 | 1 |
| Ensemble pour St-Barthélemy | 262 | 7,89 | 1 |
| Totalt | 3321 | 100,00 | 19 |
Transport og kommunikation redigér
Saint-Barthélemy har en lille lufthavn, Gustav III Lufthavn (IATA: SBH, ICAO: TFFJ) som betjenes af små rutefly. De fleste fly som lander på øens lufthavn har færre en 20 passagerer, såsom Twin Otter.
Øens flyselskab St. Barth Commuter flyver til begge lufthavnene på Saint Martin, Prinsesse Juliana internationale lufthavn (IATA: SXM, ICAO: TNCM) og den mindre flyplassen L'Espérance lufthavn (IATA: SFG, ICAO: TFFG). WinAir har også flygnigner til øya fra Saint Martin. Det går også charterfly fra San Juan på Puerto Rico med Tradewind Aviation.
Flyplassen ligger på stranden St. Jean, hvor fly under landing flyr rett over hodene på de på stranda. Små skilt på stranda oppfordrer folk til å ikke ligge rett under innflygningstraseen.
Den nærmeste flyplassen for større fly ligger på Saint Martin.
Det er daglig fergeforbindelse fra Gustavia til både den nederlandske hovedstaden på Saint Martin, Philipsburg, og til den franske, Marigot.
Økonomi redigér
Den offisielle valutaen på Saint-Barthélemy er euro.
INSEE estimerte bruttonasjonalprodukt for Saint-Barthélemy til å være 179 millioner euro i 1999 [7], noe som tilsvarer 26 000 euro pr innbygger. BNP pr innbygger i 1999 var 10% høyere enn den europeiske delen av Frankrike [7]
Turisme er en viktig næringsvei for Saint-Barthélemy. Øya har 25 hoteller, hvor de fleste har færre enn 15 rom. Det største hotellet er Guanahani med 70 rom.
Historie redigér
Columbus oppdager øya redigér
Christofer Columbus oppdaget øya i 1496 og oppkalte den etter sin yngre bror, Bartholome. Den ble imidlertid først angitt som en liten prikk på et spansk kart i 1523, da under navnet San Bartolemé. På grunn av topografien tok det lang tid før noen bosatte seg der.
Øya er fjellrik, med bratte bakker, men uten tilgang på ferskvann. Dette gjorde det vanskelig for sukkerindustrien å etablere seg. Derfor kom det også få slaver dit, men franskmenn og svensker brukte øya som handelsstasjon. Det ble aldri noen stor andel slaver på denne øya, som sammen med Grand Cayman var en av få øyer i Karibien der flertallet av innbyggerne var og er hvite.
I 1648 kom det noen franske nybyggere dit, men de ble drept av karibiske krigere etter noen år. Senere etablerte en gruppe hugenotter fra Normandie der, for å drive piratvirksomhet i området, og St. Barths ble etterhvert en base for slik virksomhet. Piratene angrep til stadighet spanske galleoner i disse farvannene.
Svensk etablering i Vestindia redigér
Gustav III ble Sveriges konge i 1771. Han ville at landet igjen skulle bli en europeisk stormakt, og var i så måte inspirert av Danmarks økonomiske utbytte fra koloniene i Dansk Vestindia. Han ønsket seg derfor egne kolonier, som på den tiden var et symbol på makt og prestisje.
I 1784 finner det sted en uventet og underlig transaksjon mellom Frankrikes Ludvig XVI og svenskekongen. Mot at Frankrike fikk overta et større varehus (det vil si handelsrettigheter) i Göteborg, skulle Sverige få øya Saint-Barthélemy.
Den 23. august 1784 fortalte kongen under et møte med riksrådet at Sverige nå var i besittelse av en øy i Vestindia. Dette kom åpenbart som en overraskelse på mange av medlemmene av rådet. Den første rapporten om øya kom fra den svenske generalkonsulen i den franske byen L'Orient, Simon Bérard. Han rapporterte:
- «Den (Saint-Barthélemy) är en mycket obetydlig ö, utan strategisk position. Den är mycket fattig och torr, med en synnerligen liten befolkning. Bara salt och bomull produceras där. En stor del av ön utgörs av sterila klippor. Ön har inget sötvatten (ferskvann); alla brunnarna på ön ger bara bräkt vatten (brakkvann). Vatten måste importeras från närliggande öar. Det finns inga vägar någonstans».
Ifølge Bérard var det ingen muligheter for å begynne med jordbruk der, fordi jorden var for karrig. Øyas eneste fordel var en god havn. Derfor anbefalte han kongen at øya skulle gjøres om til et frihandelsområde.
Svensk slavehandel etableres redigér
På den tiden hadde Frankrike problemer med å få tak i nok slaver til sine egne kolonier i området, på grunn av smuglervirksomheten i området. Svenskene håpet derfor på å kunne bruke øya som base for slaveeksport til de franske koloniene. Dersom dette ble en suksess, var det tanken at Sverige senere skulle utvide sitt koloniherredømme til flere øyer i området. Svenskekongen kjente til at de største slavehandelsnasjonene i Europa, Storbritannia, Frankrike, Portugal, Spania, Holland, tjente stort på sin slavehandel og fulgte derfor Bérards anbefaling. Han døpte om hovedstaden på øya til Gustavia, og prøvde å omdanne Saint-Barthélemy til et senter for slavehandel. Slik ble Sverige en slavehandelsnasjon.
På høsten 1786 blir det Svenske Vestindiske Kompani opprettet på øya. Kongen fortalte aksjeeierne at de kunne se fram mot store gevinster. Alle som hadde råd kunne kjøpe aksjer, men kongen skulle beholde ti prosent, noe som gjorde ham til største aksjonær.
Den 31. oktober samme år ble det utstedt et privilegiebrev til Det vestindiske kompaniet, der de fikk rettigheter til å handle med slaver mellom Afrika og Vestindia. Paragraf 14 lød slik:
- «Kompaniet är fritt att bedriva slavhandel på Angola och den afrikanska kusten, där sådant är tillåtet».
Gevinsten fra selskapet ble delt slik at kongen fikk en fjerdedel og kompaniets øvrige aksjonærer tre fjerdedeler av utbyttet, selv om kongens eierandel ikke tilsa en slik fordeling. Den 12. mars 1790 innførte kongen en ny tollskatt og konstitusjon for øya. Begge var utformet for å gjøre Saint-Barthélemy til et paradis for slavehandel. De nye lovene ga håpefulle muligheter for slavehandlere over hele verden.
Enhver som importerte slaver fra Afrika til Saint-Barthélemy direkte, skulle slippe å betale toll:
- «Fri import av slaver og handel med sorte slaver eller såkalte negere fra Afrika er gitt til alle nasjoner, uten å ha betalt for noen toll eller avgift ved avlastningen».
I tiden rett etter 1800 opplevde øya sterk økonomisk vekst, og befolkningen talte cirka 6 000 mennesker. Folk fra hele Vestindia kom til øya for å kjøpe slaver. De som kom fra andre øyer måtte betale toll når slaver skulle eksporteres fra øya. Slaver i svensk eie kunne imidlertid eksporteres til halv tollsats, fordi svenskekongen ønsket å stimulere til svensk slavehandel. Slik var også forskjell i tollsatsene for slaver som ble fraktet til øya av svensk skip og utenlandsk skip.
Svenskene avvikler slavehandelen redigér
Foto: Martin Lie
Hvor mange slaver som ble fraktet til Vestindia på svenske skip er umulig å si, ettersom de fleste dokumenter fra denne mørke epoken i svensk historie har forsvunnet.
Motstanden mot slavehandel ble imidlertid stadig sterkere, særlig i den ledende slavehandelsnasjonen Storbritannia. Dette påvirket også andre land, som derfor vurderte å avskaffe slik virksomhet. Da emnet ble glohett, besluttet den svenske regjering at det var best å holde seg utenfor, og handelen på Saint-Barthélemy ble nedlagt.
I 1788 sendte den engelske komitéen for avskaffelse av slaveriet Anders Sparman, en svensk motstander av slavehandel, til Gustav III. De fryktet at andre land ville utvide sin slavehandel dersom England avskaffet sin egen. Utsendingen hadde med både bøker om emnet og et brev til svenskekongen, der denne ble oppfordret til å hindre sine undersåtter fra å delta i videre slavehandel. I kongens svar, som ble avlevert gjennom Sparman, skrev han at ingen i landet hadde deltatt i slik handel og at han skal gjøre alt i sin makt for å forhindre at så skjer.
Øya blir fransk redigér
Tiårene etter 1800 ble etterfulgt av katastrofer, både naturmessige og økonomiske, og i 1878 solgte svenskene øya tilbake til Frankrike for 80 000 franc. På det tidspunkt var det bare 1 000 innbyggere igjen der og hendelsen markerer at svensk kolonitid er over. Siden da har det franske flagget vært St. Barts offisielle flagg.
St. Barths i dag redigér
Foto: Martin Lie
Foto: Martin Lie
I 2007 ble St. Barths skilt ut fra Guadeloupe, som er et oversjøisk departement tilhørende Frankrike, og ble et eget fransk territorium, kalt "collectivité d'outre-mer".
Øya har idag ingen arbeidsledige, og kriminalitet er fraværende. Den oppleves i dag slik den framsto da svenskene overtok, og folk flytter til øya, men ikke fra. Dette gjenspeiles også i boligprisene. En villa over to etasjer, tre soverom og noen få mål eiendom blir vanligvis solgt for omkring US$ 7 millioner. Kvadratmeterprisen var høyere her enn på Champs-Elysees i Paris (2005).
Øya besøkes av cirka 160 000 turister årlig, de fleste på dagsbesøk fra naboøya St. Martin. De kommer enten via katamaran eller med fly. Øya er også et populært anløpssted for cruisskip.
Referanser redigér
- ^ INSEE. "Résultats de l'enquête de recensement pour les communes de moins de 10 000 habitants enquêtées en 2004, en 2005, en 2006 ou en 2007". Hentet 16. januar 2008.
- ^ "French Caribbean voters reject change" (engelsk). Caribbean Net News. 9. desember 2003. Hentet 9. februar 2007.
However voters on the two tiny French dependencies of Saint Barthélemy and Saint Martin, which have been administratively attached to Guadeloupe, approved the referendum and are set to acquire the new status of overseas collectivity.
{{cite web}}: Tjek datoværdier i:|dato=(hjælp) - ^
"Letter of Information from the Mayor to the residents and non-residents, to the French and to the foreigners, of Saint Barthélemy" (PDF) (engelsk). St. Barth Weekly. 16. februar 2007. Hentet 18. februar 2007.
On February 7 of this year, the French Parliament adopted the law granting Saint-Barthélemy the Statute of an Overseas Collectivity.
- ^ legifrance.gouv.fr: Détail d'un texte
- ^ "Treaty of Lisbon, Article 2, points 287 and 293". Hentet 31. januar 2008.
- ^ Reseau France Outre-mer: Elections territoriales : les résultats à Saint-Martin et Saint-Barthélemy
- ^ a b "Estimation du PIB de Saint-Barthélemy et de Saint-Martin" (PDF). INSEE, CEROM.
