Åbn hovedmenuen

Bruger:Rasmus81/Sandkasse3

SamfundRediger

UddannelsessystemRediger

 
Sovjetiske skolebørn, 1985.
 
Statsuniversitetet i Moskva, et af de mest prestigefyldte sovjetiske universiteter. Hovedbygningen, opført 1949-1953 af Lev Rudnev, er et typisk eksempel på socialistisk klassicisme.

Skolepligten i Sovjetunionen begyndte, når børnene var syv år og varede frem til og med videregående skole, når eleverne var sytten eller atten. De første otte år var fælles for alle elever, mens der var fire valgmuligheder for de sidste to år. 60 procent valgte at bruge de to sidste år på allmennfag, noe som gav rett til å ta opptakseksemen til universiteter og høyskoler. Det gikk også an å ta en mer spesialisert og teoretisk utdannelse på videregående skole-nivå og gå ut i jobb uten høyere studier, dette tok tre eller fire år. Det fantes også yrkesskoler med studieløp over to til fire år. Det siste alternativet var å gå rett ut i en industrijobb etter åttendeklasse, men man skulle da fullføre skolegangen gjennom kveldskurs eller fjernundervisning. Imidlertid mislyktes halvparten i sistnevnte gruppe i å fullføre videregående opplæring.[1]

Læreplanene i skolen var styrt fra sentralt hold, det samme var lærebøker, oppmøtepolitikk og eksamener. Det ble stilt høye krav til elevene med hovedvekt på realfag og språk, opplæringen i første fremmedspråk gikk over seks år. De humanistiske fagene var ideologisk baserte, med stort fokus på marxisme. De siste to trinnene var alle elever pålagt å ha to uketimer med militær trening.

Grunnloven garanterte alle innbyggere skolegang på morsmålet, men dette gjaldt ikke alltid i praksis for brukere av mindre språk eller for elever bosatt utenfor eget språkområde. For ikke-russere var det også obligatorisk undervisning i russisk. Siden den store majoriteten av høyere utdanning foregikk på russisk valgte også mange å sende barna sine på russiskspråklige grunnskoler.

Høyere utdanning var delt inn i to systemer – universiteter og høyskoler (kalt «institutter»). En universitetsutdannelse varte typisk i fem år, og var i hovedsak svært spesialisert. Likevel var studentene pålagt å ta emner i ideologiske temaer (marxisme, kommunistpartiets historie), ta ett fremmedspråk og ha obligatorisk fysisk fostring. Etter laveregradsstudier kunne man gå videre til en kandidat nauk-grad, noe som omtrent tilsvarte hovedfag. Den høyeste akademiske graden var doktor nauk, som omtrent tilsvarte en doktorgrad i det gamle europeiske systemet.[2]

Opptak til universiteter skjedde to ganger årlig etter tøffe opptaksprøver. Man søkte seg inn på spesifikke studieprogrammer, og opptaksprøvene varierte med studieprogrammet. Grunnet mange søkere var det også vanskeligere å komme seg inn på spesielt prestisjefylte universiteter, blant disse utmerket Statsuniversitetet i Moskva og Statsuniversitetet i Leningrad seg som spesielt vanskelige å komme inn på. Antallet studieplasser innenfor hvert fagområde ble bestemt sentralt av Departementet for høyere utdannelse i Moskva etter de til en hver tid rådende prognoser for industriens fremtidige behov. Søkere med minoritetsbakgrunn hadde også en egen kvote ved opptak til universiteter.

All høyere utdanning var finansiert over offentlige budsjetter, og det ble ikke betalt skolepenger. Studentene fikk også stipender til livsopphold, og studenter med gode resultater fikk høyere stipender.

Det var i liten grad overlapp mellom utdannelsene som ble tilbudt ved universiteter og ved høyskoler, alle profesjonsutdannelser (som medisin og arkitektur) hørte hjemme i høyskolesystemet. Høyskolene var alltid spesialiserte og hadde undervisning kun i ett fagområde (med unntak av de obligatoriske emnene i ideologi, fremmedspråk og fysisk fostring). Høyskolene var også mer praktisk rettet enn universitetene. Høyskoleutdanning varte i fem eller seks år.

Universitetene og høyskolene jobbet tett sammen med industrien, og uteksaminerte kandidater ble beordret i jobb av spesielle ansettelseskommisjoner. De nyutdannede kunne til en viss grad komme med ønsker til kommisjonen, men kommisjonens avgjørelse var alltid absolutt. Dette gjorde at ektefeller kunne bli beordret til forskjellige kanter av landet. Pliktarbeidsperioden varte i to år, etter dette kunne man hovedsakelig velge hvor man ville søke arbeid.

MediaRediger

 
En Pravda-forside fra 1950-tallet. Pravda var Sovjetunionens viktigste dagsavis med 20 millioner daglige lesere.

Sovjetunionens massemedier fungerte som kommunistpartiets forlengede arm, og hadde som oppgave både å kontrollere og mobilisere samfunnet. Allerede fra revolusjonen av var Lenin og bolsjevikene avhengig av medienes støtte for å vinne støtte i folket. Gjennom radio, aviser og andre publikasjoner oppfordret myndighetene folket til å «bygge sosialismen» samtidig som partilinjen ble gjort kjent. Senere ble filmer, TV og datamaskiner viktige deler av sovjetmyndighetenes propaganda, og alle medier ble brukt til å spre marxistisk-leninistiske verdier til folket. Den teknologiske utviklingen gjorde det imidlertid vanskeligere å beholde grepet over massekommunikasjonen, blant annet gjorde hjemmevideosystemene på 1980-tallet det vanskelig å kontrollere sirkulasjonen av forbudte videokassetter.[3]

I 1988 hadde Sovjetunionen mer enn 8 000 dagsaviser på ca. 60 språk. Disse hadde et samlet opplagstall på omtrent 170 millioner eksemplarer. Riksdekkende aviser var alltid på russisk, på tross av at kun halvparten av befolkningen var etniske russere. Andre språk stod for omtrent 25 % av det samlede opplaget. Alle avisjournalister og redaktører var medlemmer av den partikontrollerte fagforeningen for journalister, og 80 % var partimedlemmer. Alle ansettelser av redaktører kom fra partiet. Journalistutdannelsen var også sterkt politisk styrt, og den vanligste veien inn i avisbransjen var gjennom instituttet for journalistikk ved Statsuniversitetet i Moskva der studentene fikk god opplæring i partilinjen.

Av dagsavisene var Pravda den største og viktigste, med 20 millioner daglige lesere. Pravda hadde hovedfokus på hendelser i kommunistpartiet og innenriks- og utenriksnyheter. Andre viktige aviser var Izvestija (utgitt av presidiet i Det øverste sovjet, 8-10 millioner daglige lesere), Trud («Arbeid», utgitt av fagforeningene, 8-9 millioner daglige lesere) og Komsomolskaja Pravda (utgitt av Komsomol, 9-10 millioner daglige lesere).[4]

Fra og med 1970-tallet ble fjernsynet det viktigste massemediet. I 1988 hadde omtrent 75 millioner husholdninger fjernsynsapparat, og det anslås at 93 % av befolkningen så på TV. Sovjetunionen hadde fire TV-kanaler som sendte et femtitalls timer daglig. Alle kanalene hadde tilholdssted i Moskva. Omtrent 20 % av sendingene var nyheter, med programmet Vremja som flaggskipet. Vremja ble sett av mellom 80 og 90 % av husholdningene, og ble sendt klokken 21.00 Moskva-tid. Hovedfokuset for nyhetene lå innenriks, og det var i liten grad meldt om sportsnyheter. Det viktigste programmet for utenriksnyheter var Vokrug sveta («Verden rundt»), som med sine to sendinger hver ettermiddag og kveld daglig tiltrakk seg mellom 60 og 90 millioner seere. Alle TV-programmer skulle ha en ideologisk vinkling, spesielt var det viktig å oppfordre seerne til å arbeide hardere. TV-filmer handlet ofte om heltedåder fra andre verdenskrig eller politiets og sikkerhetstjenestens kamp mot «imperialistiske trusler». Barneprogrammene var alltid av ikke-voldelig natur, mens underholdningsprogrammene la vekt på riktige sosiale verdier.[5]

Som med fjernsyn og aviser hadde også radiosendingene en ideologisk natur. Myndighetene sendte tilsammen 1 400 timer radio daglig over hele landet, ofte på så mange som 70 forskjellige språk. De viktigste radiostasjonene sendte fra Moskva, der åtte stasjoner sendte 180 timer om dagen. Myndighetenes kontroll over eteren var imidlertid ikke tilnærmet absolutt slik den var med fjernsynet (i Estland fikk deler av landet inn finsk fjernsyn), og de statskontrollerte stasjonene måtte konkurrere med utenlandske stasjoner på tross av sovjetmyndighetenes forsøk på å blokkere dem. Viktige utenlandske stasjoner som kunne tas inn i Sovjetunionen var Radio Free Europe, Voice of America, BBC og Deutsche Welle. Det estimeres at to til tre millioner sovjetborgere lyttet til utenlandsk radio regelmessig.[5]

HelsevesenRediger

Allerede i 1918 ble det etablert et sentralt sovjetisk helsekommissariat. I forbindelse med første verdenskrig og borgerkrigen var ti millioner mennesker døde av epidemier, og i 1920 erklærte Lenin at «enten vil sosialismen knuse lusa, eller så vil lusa knuse sosialismen!»[6] De ti første årene med sovjetmakt tredoblet antall leger, og på slutten av 1920-tallet var epidemitrusselen i hovedsak borte. Under Stalin ble det lagt fokus på helsetjenester ved bedriftene, med det mål å øke produktiviteten for å nå de ambisiøse industrielle produksjonsmålene. Den samfunnsmedisinske fremgangen fortsatte under Khrusjtsjov, blant annet var spedbarnsdødeligheten i Sovjetunionen lavere på 60-tallet enn den var i vesten.

Det sovjetiske helsesystemet var basert på et høyt antall legesentre i boligstrøk der borgerne kunne få poliklinisk behandling. Innbyggerne kunne velge om de ville motta legetjenester der eller i bedriftshelsetjenestene. Det var ikke brukerbetaling, men for medisiner var det en liten egenandel. Det var sykehus i de fleste byer, men kvaliteten var varierende. Tannhelsetjenester var lite prioritert, og lå i kvalitet langt etter hva de gjorde i vesten. Som på andre områder i sovjetsamfunnet var de beste sykehusene reservert for partifunksjonærer og andre samfunnstopper.

Legetettheten var høy i Sovjetunionen, på slutten av 1980-tallet hadde landet dobbelt så mange leger pr. innbygger som USA. Dette tallet lyver imidlertid litt, da sovjetiske leger ofte hadde arbeidsoppgaver som i andre land ville ha blitt utført av annet helsepersonell slik som fysioterapeuter. Legeyrket ble ansett som et kvinneyrke i Sovjetunionen, allerede fra 1930-tallet var over 70 prosent av legene kvinner. Dette tallet holdt seg stabilt helt til 1980-tallet. Leger hadde langt lavere status enn i vestlige land, noe som ga utslag i lønna. På 1980-tallet var en gjennomsnittlig legelønn på 183 rubler i måneden, noe som var langt lavere enn gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.[7]

BoligpolitikkRediger

 
Typiske sovjetiske boligbygg i Nizjnij Novgorod. Sovjetiske drabantbyer var bygget etter mikrorajon-prinsippet, der det aldri skulle være mer enn fem hundre meter fra et boligbygg til servicetilbudet i nabolaget

Boligbygging ble med unntak av i NEP-perioden sett på som en offentlig oppgave. Under Stalin var industriutbygging prioritert på bekostning av nye boliger, med fra 1957 ble boligbygging en sak med høy prioritet. Frem til 1970 ble det bygget 34 millioner boligenheter i landet, noe som gav nytt husrom til halvparten av Sovjetunionens innbyggere. En gjennomsnittlig leilighet bygget i Khrustsjov- eller Brezjnev-tiden var på 45 kvadratmeter, og huset typisk fire til seks personer. Fokuset lå på kvantitet fremfor kvalitet samtidig som vedlikeholdsbudsjettene var ikke-eksisterende, noe som har gitt et stort vedlikeholdsetterslep som mange av de tidligere Sovjetrepublikkene fortsatt sliter med. De tette boforholdene i kombinasjon med utbredt alkoholisme gav grobunn for familievold, og bidro også til den høye skilsmissestatistikken – over ett av tre ekteskap gikk i oppløsning på 1980-tallet.[8]

Boliger ble tildelt av lokaladministrasjonene. Det var vanlig med to eller tre år på venteliste for nygifte par før de ble tildelt sin første bolig. For ugifte var situasjonen enda mer håpløs, og mange måtte bo på sovesaler i tilknytning til arbeidsplassen i påvente av å bli tildelt bolig. Det var imidlertid mulig å gå sammen i boligkooperasjoner for å bygge sine egne boligblokker, selv om dette var relativt uvanlig. All omsetting av boliger måtte også godkjennes av spesielle boligkommisjoner, noe som skulle holde prisene nede og hindre boligspekulasjon. Staten så imidlertid igjennom fingrene med et utstrakt sort marked med boligbytte, så lenge dette skjedde uten økonomisk vinning. Husleier i Sovjetunionen var fastsatt politisk, og boliger ble kraftig subsidiert.

Politi og sikkerhetstjenesteRediger

 
KGB-hovedkvarteret Lubljanka i Moskva. Russerne pleide å spøke med at herifra kunne man fra vinduet se Sibir – endestasjonen for tusener som satt i varetekt her.[9]

Det vanlige politiet i Sovjetunionen var kjent som «milits». Det lå under innenriksdepartementet, men de lokale politienhetene var også til en viss grad ansvarlige ovenfor sine lokale sovjeter.

I tillegg til vanlige politioppgaver som å håndheve alminnelig orden, trafikk, etterforskning av kriminalsaker og registrering av motorkjøretøyer hadde militsen flere arbeidsoppgaver som skilte dem fra politistyrker i vesten. Blant den viktigste var å kontrollere utlendingers reisevirksomhet innad i Sovjetunionen. Utenlandske statsborgere i Sovjetunionen hadde ikke lov til å bevege seg mer enn 40 kilometer unna stedet de var registrert. Militsen hadde derfor kontrollposter utenfor de større byene der de sjekket biler på vei ut for uautoriserte utlendinger. Reisevirksomhet utenfor 40-kilometersgrensen måtte klareres med militsen på forhånd, og 97 % av landet var stengt for utlendinger. Sovjetiske borgeres reisevirksomhet var også underlagt restriksjoner, og militsen hadde ansvaret for å utstede innenrikspass for innbyggere over 16 år. Militsen holdt også vakt utenfor ambassader i Moskva for å hindre «uautoriserte» besøk fra sovjetiske borgere.

Den sovjetiske sikkerhetstjenesten (KGB, «komiteen for statens sikkerhet») var på mange måter en stat i staten, og var myndighetenes viktigste redskap for å holde opposisjonen i sjakk. Partiets kontroll over KGB gikk via sentralkomiteens avdeling for administrative organer, som måtte godkjenne alle utnevnelser til høyere verv i sikkerhetstjenesten.[10] KGB fikk en stadig viktigere rolle i sovjetisk politikk opp igjennom unionens levetid. Under Brezjnev økte organisasjonen kraftig i anseelse og autoritet og fikk mange nye ansvarsområder, noe som banet vei for KGB-lederen Jurij Andropovs inntog i sovjetisk toppolitikk. Dette førte naturlig nok til en enda sterkere rolle for KGB i sovjetisk politikk.[11]

KGB hadde sin opprinnelse i tsjekaen, innstiftet av Lenin seks uker etter Oktoberrevolusjonen i 1917 med det formål å hindre «kontrarevolusjon» og sabotasje. Under Stalin ble sikkerhetstjenesten omdøpt til NKVD og fikk sitt mandat kraftig utvidet, og var blant annet ansvarlig for driften av gulag-systemet. På 1930-tallet var NKVD Stalins verktøy i en serie av utrenskninger, etter at han hadde gitt ordre om at «politiske kriminelle» skulle arresteres og stilles for retten så fort som råd var. Det var ingen ankemulighet, og etter forhåndsavgjorte farseaktige rettssaker ble de dømte gjerne skutt i løpet av 24 timer.

Etter Stalins død ble sikkerhetstjenesten omorganisert, og KGB ble opprettet i 1954. Organisasjonen vokste seg etterhvert svært stor, og på 1980-tallet hadde KGB over hundre tusen ansatte i inn- og utland, i tillegg til et stort antall informanter. KGB var inndelt i forskjellige direktorater, blant de viktigste var det tredje og det femte. Tredje hoveddirektorat var ansvarlig for å overvåke og indoktrinere de væpnede styrker, og hadde offiserer i alle militære avdelinger ned på kompaninivå. Det femte hoveddirektorat hadde som oppgave å overvåke sovjetiske borgere. Dette innebar også ting som å knuse ulovlige organisasjoner, infiltrere kirken, hindre kontakt mellom sovjetere og utenlandske statsborgere og bekjempelse av ulovlig utgitt litteratur. Andre viktige avdelinger i KGB var første hoveddirektorat, med ansvar for hemmelige operasjoner i utlandet slik som industrispionasje, og åttende direktorat, som drev overvåkning i utlandet. Mesteparten av den militære overvåkningen ble imidlertid utført av den militære etterretningstjenesten GRU.

KGB-offiserer hadde høy sosial status i Sovjetunionen, og tilgang til mange goder vanlige borgere ikke hadde. I tillegg til at lønnen typisk lå 2-3 ganger høyere enn i sivile sektorer hadde KGB-folk adgang til egne butikker med langt bedre varer enn ellers i landet, i tillegg til spesielle feriesteder og andre fritidstilbud. KGB hadde også etter hvert stor politisk innflytelse, under Brezjnev ble det vanlig med en KGB-representant i partikomiteer på alle nivåer. Etter at den tidligere KGB-sjefen Andropov ble generalsekretær ble det også en trend at KGB-offiserer gikk inn som partisekretærer og eksekutivkomité-formenn ute i regionene.

Lov og rettRediger

Sovjetunionens rettssystem var i utgangspunktet basert på kontinentale, europeiske prinsipper, et såkalt civil law-system. Parallelt med det vanlige rettssystemet eksisterte det imidlertid et eget system for å slå ned på kritikere av regimet. Grensene for de to rettssystemene var ofte noe diffus, og «vanlige» saker kunne raskt falle utenfor det vanlige rettssystemet dersom de hadde politisk karakter.[12]

I følge marxistisk teori var kriminalitet et resultat av klassemotsetninger, og under sosialismen ville derfor kriminaliteten forsvinne. I den kaotiske situasjonen i etterkant av Oktoberrevolusjonen ble imidlertid Lenin nødt til å sette opp domstoler, spesielt for å bekjempe økonomisk kriminalitet. De første domstolene hadde et uformelt preg, og bar ofte preg av rene folkeforsamlinger. Under Stalin ble systemet gjort mer formelt, men samtidig begynte det parallelle systemet for å knekke politisk opposisjon å utvikle seg. Under justisminister Andrej Vysjinskij ble det satt opp spesialtribunaler med fullmakt til å utdele fengselsstraffer på opptil fem år for alle de mente var «sosialt farlige».[13] Stalin brukte også rettsvesenet til å kvitte seg med resten av det sovjetiske lederskapet under de såkalte «Moskvaprosessene», der andre medlemmer av politbyrået og ledende offiserer ble beskyldt for «høyreavvik» og «trotskisme» og henrettet.

Etter Stalins død ble tilstandene normalisert, og Khrusjtsjov innførte en lang rekke juridiske reformer. Sikkerhetspolitiet kunne ikke lenger arrestere folk etter eget forgodtbefinnende, og påtalemyndighetens rolle ble styrket. Samtidig kunne prinsippene for rettssystemet bli mer åpent diskutert i samfunnslivet. Khrusjtsjov desentraliserte dessuten rettsvesenet, og oppmuntret arbeidsplasser og nabolag til å danne folkedomstoler som kunne ta seg av hverdagskriminalitet. Disse mistet imidlertid sin rolle etter at Brezjnev tok makten.

Påtalemyndigheten var den viktigste institusjonen i det sovjetiske rettssystemet i den andre halvdel av unionens levetid. Denne var hierarkisk bygget opp med en riksadvokat på toppen. Påtalemyndigheten var involvert i alle stadier av etterforskninger, og hadde makt til å overstyre politietterforskere. Påtalemyndigheten hadde også ansvaret for fengselsvesenet, kunne avvise anker både i straffesaker og privatsaker, og ansvaret for å sjekke at regler ble fulgt både i offentlige og frivillige organisasjoner. Påtalemyndigheten var det mest prestisjetunge stedet å arbeide for jurister.

Advokatstanden (russisk: advokatura) var delt inn i «kollegier» med ca. 150 advokater i hver, og hvert kollegium organiserte advokatkontorer i et gitt geografisk område. Her kunne folk få juridisk assistanse, og advokatprisene var kraftig subsidiert av staten. Grunnloven av 1977 garanterte også fri rettshjelp i straffesaker.

Dommere ble på papiret valgt av folket til perioder på fem år, men som med alle andre valgte embeter i Sovjetunionen ble de i praksis utpekt av kommunistpartiet. Alle innbyggere over 25 år som hadde stemmerett var valgbare, men i praksis hadde de aller fleste dommere juridisk embetseksamen. I første rettsinstans var fagdommeren supplert av to lekdommere, som deltok på lik linje med fagdommer både i behandlingen av saker og i straffeutmålinger. Lekdommerne ble valgt på arbeidsplasser, kollektivbruk og i borettslag for perioder på to år. Høyere rettsinstanser hadde ikke lekdommerordning.

Kriminaliteten var på mange områder lav i Sovjetunionen. All kriminalitetsstatistikk ble utarbeidet av staten og er derfor upålitelig, men det var sannsynligvis mindre drap, ran og annen voldskriminalitet enn i vesten.[14] Mesteparten av slik kriminalitet var alkoholrelatert, og unge menn var overrepresentert. Den økonomiske kriminaliteten var imidlertid svært stor i Sovjetunionen, spesielt var tyveri fra arbeidsplassen et stort problem.

Fengselsvesenet i Sovjetunionen bestod stort sett av arbeidskolonier, og det var bare de antatt farligste forbryterne som ble plassert i rene fengsler. Tilbakefallsprosenten var langt lavere enn for eksempel i USA. Straffene var også vanligvis lave sammenlignet med i USA, og maksimumsstraffen for førstegangsforbrytere var i utgangspunktet femten år. Innsatte kunne prøveløslates etter halvveis sonet straff. Dødsstraff var begrenset til høyforræderi, spionasje, terrorisme og overlagt drap under særdeles skjerpende omstendigheter, selv om det også ble brukt på partifunksjonærer som ble kjent skyldige i tyveri av offentlig eiendom i større skala.

Partimedlemmer og ansatte i statsadministrasjonen var pliktige til å oppføre seg forbilledlig, og ble svært strengt straffet om de ble tatt for å berike seg selv på det offentliges regning.[15] Likevel var korrupsjonen i offentlig sektor stor, og fra og med Khrusjtsjov-tiden var Sovjetunionen plaget av organisert kriminalitet med forbindelser høyt oppe i det politiske systemet.

MiljøproblematikkRediger

 
Livløst landskap i nærheten av Karabasj i Tsjeljabinsk oblast. Området var tidligere dekket av skog, men etter at det ble bygget et koppersmelteverk i nærheten har sur nedbør tatt knekken på all vegetasjon.

Offisiell sovjetisk miljøpolitikk la alltid stor vekt på handling, der mennesket aktivt skulle forbedre naturen. Lenins sitat «kommunisme er sovjetmakt og elektrifiseringen av landet!» oppsummerer på mange måter fokuset som lå på modernisering og industriutbygging. Under den første femårsplanen fra 1928 gikk Stalin inn for å industrialisere landet for enhver pris. Verdier som miljø- og naturvern ble derfor totalt ignorert i kampen for å danne et moderne industrisamfunn. Etter Stalins død ble det noe mer fokus på miljøproblematikk, men de grunnleggende oppfatningene av verdien av miljøvern forble de samme.[16]

Sovjetisk media la alltid vekt på landets enorme størrelse og nærmest uutømmelige naturressurser. Dette skapte en følelse i landet av at forurensning og rovdrift på naturen var uproblematisk. Sovjetstaten hadde også stor tro på at vitenskapelige og teknologiske fremskritt skulle løse alle problemer. Den offisielle ideologien sa at under sosialismen ville miljøproblemene enkelt overvinnes, i motsetning til i kapitalistiske land der problemene visstnok ikke kunne løses. Sovjetiske myndigheter hadde en nærmest bunnløs tro på at mennesket kunne overvinne naturen. Da myndighetene ut på 1980-tallet likevel måtte innrømme at det også var økologiske problemer i Sovjetunionen, ble problemene forklart med at sosialismen ennå ikke var fullt utviklet; forurensning i et sosialistisk samfunn var bare en midlertidig anomali som ville bli løst når sosialismen gikk fremover.[16]

Tsjernobylulykken i 1986 satte en støkk i verdenssamfunnet. Denne ulykken var den første større ulykken i et sivilt atomkraftverk noe sted i verden der det ble sluppet ut et større antall radioaktive isotoper i miljøet, noe som skapte bekymring i mange land. Likevel var de radioaktive dosene som ble spredt langt avgårde relativt små. Det viktigste helseproblemet etter ulykken er 4000 nye tilfeller av skjoldkjertelkreft, men dette har ført til relativt få dødsfall (tall fra WHO, 2005). Likevel er langtidsvirkningene av ulykken usikre.[17]

Etter Sovjetunionens fall kom det frem at miljøproblemene var større enn hva sovjetiske myndigheter hadde villet innrømme. Blant stedene med klare miljøutfordringer var Kolahalvøya ved grensen mot Norge. Rundt industribyene Nikel og Montsjegorsk var all skog drept av forurensning, samtidig som også Norden og andre deler av Russland ble rammet av utslippene. I løpet av 1990-tallet ble man i vesten også bekymret over strålingsfare fra kjernefysiske installasjoner, kasserte atomubåter og behandlingen av kjernefysisk avfall og brukt kjernebrennstoff. Tidlig på 1990-tallet ble det også kjent at Sovjetunionen bedrev dumping av radioaktivt materiale i Barentshavet og Karahavet, noe som senere ble bekreftet av det russiske parlamentet. «Kursk»-ulykken i 2000 bidro videre til bekymringene i vest.[18]

KulturRediger

Kulturlivet i Sovjetunionen gjennomgikk flere faser. I perioden 1918–1929 var det relativt frie forhold og artister eksperimenterte med forskjellige stilretninger på søken etter en distinkt sovjetisk kunstnerisk stil. Lenin ønsket at kunst skulle være tilgjengelig for massene. Myndighetene tolererte flere trender, forutsatt at de ikke åpenbart stod i opposisjon til regimet. Innen kunst og litteratur blomstret det opp flere forskjellige skoler, enkelte tradisjonelle, andre radikalt eksperimentelle. Kommunistiske skribenter som Maksim Gorkij og Vladimir Majakovskij var aktive i denne tidsperioden.

Filmproduksjon, som ble ansett å være et nyttig propagandaverktøy for å kunne nå de brede lag av befolkningen som var analfabeter, ble oppmuntret av staten. Den sovjetiske montasjefilmen hadde sin glanstid i perioden fra 1920 til 1932. I denne perioden utviklet de sovjetiske filmskaperne et nytt nivå med sin særegne interesse for filmens montasje eller klipping. Mange av filmprodusenten Sergej Eisensteins beste arbeider er fra denne perioden, blant annet Panserkrysseren Potemkin. Siden fikk Eisenstein i likhet med flere problemer på grunn av åpen og skjult kritikk i sine kunstneriske arbeider. Kunsten ble også mer ensrettet, og hadde som mål å vise kommunismens overlegenhet alle andre styringsformer.

Etter den såkalte «Khrusjtsjov-våren» på slutten av 1950- og tidlig 1960-tallet ble sensuren mindre omfattende (men ble aldri fullstendig fjernet). Større eksperimentering innenfor kunstlivet ble på ny tillatt, med det resultat at man så produksjon av mer sofistikerte og svakt regimekritiske arbeider. Regimet løsnet sitt fokus på den sovjetiske realismen, med det resultat at f.eks. mange hovedpersoner i romaner av forfatteren Jurij Trifonov beskjeftiget seg med problemer i dagliglivet snarere enn å bygge det sosialistiske samfunn. En undergrunnsbevegelse av dissidenter, kjent som samizdat, vokste frem mot slutten av denne tidsperioden.

IdrettRediger

 
Blant idrettsgrenene med stor sovjetisk domans var kunstløp. Bildet viser Aleksandr Fadejev, verdensmester 1985 og europamester 1984, 1987, 1988 og 1989.

Det var alltid en klar sammenheng mellom idrett og politikk i Sovjetunionen. Den første større partiresolusjonen om idrett gjorde det klart at «idrettsaktiviteter skal ikke bare sees på fra folkehelse- og fysisk trening-synsvinklene, ikke bare som som et aspekt i den kulturelle, økonomiske og militære treningen til ungdommen, ikke bare som et middel i å sosialisere massene … men som et middel i å samle bønder og arbeidere til forskjellige parti-, arbeiderråd- og fagforeningsorganisasjoner, slik at de kan trekkes inn i sosiale og politiske aktiviteter.»[19]

Sovjetunionens idrettsliv var organisert under Komiteen for kroppskultur og sport, som lå under regjeringen. Denne komiteen hadde igjen 36 idrettslag under seg, der alle unntatt to var knyttet til fagforeninger. Eksempler på kjente idrettslag knyttet til fagforeningene var Lokomotiv, (jernbanearbeidere), Burevestnik (studenter) og Spartak (personer ansatt i blant annet helsevesenet, handelsnæringen, utdanningssektoren og i kulturlivet). Det var også to idrettslag utenfor fagforeningenes kontroll; Dynamo (politiet og KGB) og «Arbeidsreserven» (studenter ved tekniske høyskoler). Utenfor dette rammeverket av organisert idrett stod CSKA, sportsklubben til hæren. Jevnt over var klubber i CSKA- og Dynamo-systemet de med mest sportslig suksess.[19]

Innenfor individuelle idretter fantes det et system for rangering av idrettsutøvere, masterstvo. Disse kunne få forskjellige grader, som gikk fra «Sovjetisk sportsmester, internasjonal klasse» og «Sovjetisk sportsmester» på toppen ned til «Tredjegrads junior sportsmann» (i aldersbestemte klasser) i bunn. Innenfor breddeidretten fantes det et annet system, massovost, der folk kunne få gull- og sølvmerker for all-round-egenskaper i sport i kombinasjon med dokumenterte kunnskaper i hygiene og førstehjelp. Begge disse systemene ble innstiftet allerede i 1930-årene. Utover i Sovjetunionens levetid ble det også stadig vanligere med et system der talentfulle barn allerede i ung alder fikk tett oppfølging og intensiv trening, gjerne ved egne idrettsgrunnskoler eller ved spesielle kostskoler. Når elevene ble eldre fortsatte de ofte som fulltids idrettsutøvere, mens amatørstatusen gjerne ble opprettholdt ved at de fikk nominelle jobber i forsvaret eller studentstatus, slik at de kunne delta i internasjonale konkurranser som forutsatte amatørstatus (noe blant annet deltagelse i Olympiske leker gjorde).[19]

Frem til andre verdenskrig stod Sovjetunionen utenfor den internasjonale idrettsbevegelsen. I 1951 ble imidlertid Sovjetunionens olympiske komité stiftet, og i 1952 i Helsingfors og 1956 i Cortina d'Ampezzo ble landet med i henholdsvis Sommer-OL og Vinter-OL for første gang. Sovjetunionen gjorde raskt internasjonal suksess, og ble nest beste nasjon i Helsingfors og beste nasjon i Cortina på medaljestatistikken. Frem til og med Sommer-OL i Seoul og Vinter-OL i Calgary i 1988 tok Sovjetunionen til sammen 395 gullmedaljer i Sommer-OL og 78 gullmedaljer i Vinter-OL. De mest dominante sovjetiske grenene var turn med 73 gull og friidrett med 65 gull under sommerleker, og langrenn med 25 gull og hurtigløp på skøyter med 24 gull under vinterleker. I 1980 var Moskva vertsby for sommerlekene, men arrangementet ble boikottet av blant annet USA, Norge og andre vestlige land i protest mot den sovjetiske krigføringen i Afghanistan. Som en reaksjon på dette boikottet Sovjetunionen og en rekke østblokkland Los Angeles-lekene i 1984.

LydRediger

Se ogsåRediger

KilderRediger

  1. ^ Skabelon:Kilde bok
  2. ^ Smith, side 242
  3. ^ "A Country Study: Soviet Union (Former) - The mass media". Det amerikanske kongressbiblioteket. Hentet 20. august 2008. 
  4. ^ "A Country Study: Soviet Union (Former) - Newspapers". Det amerikanske kongressbiblioteket. Hentet 20. august 2008. 
  5. ^ a b "A Country Study: Soviet Union (Former) - Television and Video Cassette Recorders". Det amerikanske kongressbiblioteket. Hentet 20. august 2008.  Fodnotefejl: Ugyldigt <ref> tag; navnet "LOC-TV" er defineret flere gange med forskelligt indhold
  6. ^ Skabelon:Kilde artikkel
  7. ^ Smith, side 258-60
  8. ^ Smith, side 253
  9. ^ Blomfield, Adrian (22. oktober 2006). "Putin is returning Russia to a state of tyranny". The Telegraph. Hentet 15. juli 2008. 
  10. ^ Smith, side 173
  11. ^ "A Country Study: Soviet Union (Former) - The Security Apparatus and Kremlin Politics : After Khrushchev". Det amerikanske kongressbiblioteket. Hentet 29. august 2008. 
  12. ^ Smith, side 137
  13. ^ Smith, side 140
  14. ^ Smith, side 151
  15. ^ Smith, side 154
  16. ^ a b Skabelon:Kilde artikkel
  17. ^ Skabelon:Kilde artikkel
  18. ^ Skabelon:Kilde artikkel
  19. ^ a b c Skabelon:Kilde artikkel

Videre lesingRediger

  • Applebaum, Anne. Gulag : fangeleirene i Sovjetunionen 1917-1986. Aschehoug, 2004. ISBN 82-03-20787-1
  • Büchten, Daniela (red.) m.fl. Norge-Russland : naboer gjennom 1000 år. Oslo: Scandinavian Academic Press, 2004. ISBN 82-304-0010-5
  • Holtsmark, Sven G. (red.) Norge og Sovjetunionen : 1917 - 1955 : en utenrikspolitisk dokumentasjon. Utgitt av Institutt for forsvarsstudier i samarbeid med Det russiske vitenskapsakademis Institutt for verdenshistorie. Cappelen, 1995. ISBN 82-02-14130-3
  • Hughes, Gwyneth. Det røde imperiet : Sovjetunionens skjulte historie. Av ... og Simon Welfare. Universitetsforlaget, 1991. ISBN 82-00-21277-7
  • Kapuściński, Ryszard : Imperiet. Aschehoug, 2004. ISBN 978-82-03-20815-7
  • Johansen, Jahn Otto: Hos oss i Moskva. Cappelen, 1976. ISBN 82-02-03628-3
  • Johansen, Jahn Otto: Sovjet er ikke bare Moskva. Cappelen, 1977. ISBN 82-02-03848-0
  • Johansen, Jahn Otto: Russland, Russland. Cappelen, 1985. ISBN 82-02-09303-1
  • Kolstø, Pål. Russland : folket, historien, politikken, kulturen. Aschehoug, 2008. ISBN 978-82-03-23579-5
  • Millar, James R. (red). Politics, work, and daily life in the USSR : A survey of former Soviet citizens. Cambridge University Press, 1987 ISBN 0-521-34890-0
  • Montefiore, Simon Sebag. Stalin : den røde tsarens hoff. Cappelen, 2006. ISBN 82-02-24088-3
  • Selnes, Kåre. Norge - Russland. Grannefolk gjennom tusen år. Universitetsforlaget, 1972. ISBN 82-00-04633-8
  • Steinfeld, Hans Wilhelm. Tilbake til Europa. Cappelen, 1991. ISBN 82-02-13318-1
  • Steinfeld, Hans Wilhelm. Fremover mot fortiden : Russland og det tapte århundret. Cappelen, 1993. ISBN 82-02-14093-5
  • Waage, Peter Normann. Russland er et annet sted : en kulturhistorisk bruksanvisning Aventura, 1990 ISBN 82-588-0708-0
  • Waage, Peter Normann. Et imperium går under : notater om Sovjet gjennom 1991. Aventura, 1992. ISBN 82-588-0853-2

Eksterne lenkerRediger